Michael Jackson Norge

Michael Jackson: The Life Of An Icon gir popkongens nære venner en sjanse til å reflektere over livet hans. Men det er begrenset hvor mye nytt vi lærer om verdens mest kjente person.

De fleste fans håper å se nytt videomateriale av Popkongen, som gir oss en innsikt i livet hans, slik det faktisk var bak lukkede dører. Det får man ikke i dokumentaren til David Gest – som selv opptar mye tid på skjermen, og forteller om sitt vennskap med Michael.

Gest er utvilsomt kjent med Michael, og deler noen perler i ny og ne som vi ikke visste, blant annet om hvordan han opplevde rettsaken i 2005, og første gang han var full som ung. Me han klarer dessverre ikke å unngå den samme gamle historien vi har hørt tusenvis av ganger før; om hvem som oppdaget Jackson 5, hvordan Thriller ble verdens mest selgende album osv. For fans blir dette ofte forutsigbart, og det blir et problem, når det er kun fansen som er målgruppen for denne filmen.

Store stjerner som Whitney Houston, Dionne Warwick og Smokey Robinson meddeler historier om vennskapet deres, også Jacksons nå avdøde PR-agent Frank DiLeo, som ironisk og dessverre sier han vil ta med seg hemmeligheten om Michael Jacksons elskerinner i graven (DiLeo døde i august). Hovedpersonene er derimot Katherine Jackson, popkongens mor, og hans bror Tito. Det fører selvfølgelig til at dokumentaren hopper over store deler av det selvstendige voksenlivet til Michael.

Utydelig hva filmen egentlig handler om
Valget av navn er heller ikke tilfeldig. Livet til et “ikon”, forteller oss at Michael Jackson var et ikon. Noe bare ytterst få mennesker klarer å bli hvert hundrede år. De må ha både ressurser og evnen til å skape en såpass sterk identitet, at man gjenkjenner personen på hundre meters avstand, som i Jacksons tilfelle gjaldt i hele verden. Med sin hatt, maske og hanske, uniformsklær, hvite sokker, bånd på armen, teip på fingrene og mer. Det er rett og slett ingen andre i verden som så lik ut. Hvordan fikk han til det?

Jacksons egenskap til å skille seg ut fra andre, gikk igjen i både klærne, dansen, musikken, og alle kanalene han kommuniserte sin kunst gjennom. Hvor viktig var dette for han som artist? Det burde kanskje vært et av hovedtemaene til dokumentaren, siden den er navngitt så presist, men Gest snakker bare om dette i få minutter, før han går over til noe annet.

Det eneste vi får se av Jackson er klipp fra Youtube, som tilsynelatende er filmet rett fra dataskjermen. Og til syvende og sist må du være ganske stor fan av Michael, hvis du skal sitte å se på noen andre snakke om han i to timer og 36 minutter. Det er jeg, men det finnes bedre filmer om Popkongen å bruke pengene på, som inneholder mer av hovedpersonen enn “Life of an icon” gjør.

Dette er ikke en film du bør kjøpe som din første dokumentar om Michael Jackson. Den er heller ikke for den gjennomsnittlig fan, dersom du ikke har sett bedre verk som This Is It, The Untold Story of Neverland, The One, The Jacksons: An American Dream, A Remarkable Life, bare for å nevne noen få. Terningkast 3.

Tar jeg ikke feil er dette Norges første anmeldelse av den nye plata.

Michael beviser etter sin død at han fortsatt var nyskapende i den siste musikken han jobbet med. Det er ikke like bra som hans ekte album, men byr på en håndfull fantastiske låter.

“Michael” har en av tiårets kuleste danselåter, den nyeste rockeballaden vi vil høre flere ganger, samt en av de mest spennende og harmoniske duettene han har gjort. Albumet skiller seg ut med mer “økologisk” lyd, enn electronica-flørten “Invincible” fra 2001. Større bruk av ekte akustiske instrumenter, er noe de fleste sannsynligvis vil like.

I flere låter på det nye albumet, gjenkjenner man Popkongen umiddelbart. Disse er også de beste. Albumet lykkes i variasjon, med et bredt spekter av instrumenter og stiler. Minst fire knallgode låter, har det “magiske preget” som bare Michael Jackson kunne lage.

Noen sanger høres derimot uferdige ut, med fraværende melodi og overbruk av elektriske trommeeffekter. Jeg vet at Sony sitter på en gullgruve av enda bedre sanger enn disse, og mistenker at de holder tilbake litt, for å spre dem utover de framtidige utgivelsene av Michaels uhørte musikk. Fortvil ikke, albumet er godt nok til å tilfredsstille fans med helt nytt materiale ulikt noe Jackson har laget før.

Det er mulig at Michaels stemme forandret seg og modnet i de ni årene etter hans forrige album “Invincible”. Men etter å hørt på Jackson nesten hver dag i ti år, må jeg ærlig innrømme at jeg ikke gjenkjenner stemmen hans i låtene “Monster”, “Breaking News” og “Keep Your Head Up”. Jeg skal ikke spekulere i hvorvidt det er han eller ikke. Men det er et såpass kontroversielt tema at to av produsentene av disse låtene må forklare seg selv på Oprah i neste uke.

Her er de ti sangene

Sony har tenkt smart ved å ikke fylle albumet til maks kapasitet, noe Michael begynte med på “Dangerous”. Husk at verdens mest solgte album “Thriller” bare hadde ni låter. Her har Sony valgt ut ti låter, og man skulle tro det  forsterket helhetsinntrykket, men dessverre så kunne flere av dem vært droppet.  Under har jeg anmeldt hver enkelt sang for seg, og albumets totalkarakter, terningkast fire, er basert på gjennomsnittet.

Hold My Hand
Jeg lurer på om engler faktisk eksisterer, når Michael åpner albumet, med sin himmelske stemme i “Hold My Hand”. Hans første duett siden Scream (1995). Akon har perfeksjonert sangen til å bli en av Jacksons beste ballader, med melodiske vendinger, som gjør den spennende å høre på om og om igjen. Michael synger første halvdel, og Akon resten, før Michael avslutter sangen i A capella.  I dagesvis har jeg har jeg nynnet på “Nothing can come between us if you just…”.

Hollywood Tonight
Denne danselåten starter litt som “Who Is It”, innledet med gregoriansk kor, og  handler om illusjonen av suksess i Hollywood. Michael beatboxer i bakgrunnen, gjennom hele sangen (muntlig tromming). Et artig konsept med elektriske trommer og gitar mot det muntlige, som uten tvil er MJ. Men jeg er ikke overbevist om at han synger hele sangen. Plutselig høres overraskende plystring og flere artige grep. Men etter å ha begynt veldig bra, dabber den av mot det litt ensidige.

Keep Your Head Up
Albumets gospelsang får det til å virke som Sony følger “oppskriften” fra tidligere album, uten å tenke på om den kanskje ikke er bra nok. Den minner litt om R. Kellys ballade “The Worlds Greatest”, bare mindre gjennomført. Melodien er grei, og hører man på den nok ganger så sittern, men ikke med det første. Kan ikke måle seg med “Will You Be There” eller “Man In The Mirror”.

The Way You Love Me
Demoen er allerede utgitt på “The Ultimate Collection” fra 2004. Nå har den fått et løft, med nye instrumenter som forsterker melodien. Vi får et innblikk i hvordan skaperevnen hans fungerte, med en helt ny og orginal intro, av Michael som dikterer i en båndopptaker hvordan sangen skal høres ut. Den lille poleringen låta har gjennomgått, forbedrer den et hakk, og gjør den lettere å nynne til. En mellom-tempo låt med en rytme som minner litt om “The Way You Make Me Feel” og lange vokaler alá “Earth Song”, med en litt overfladisk tekst om kjærlighet. Fans vil nok bry seg mer om denne enn den gjennomsnittlige nordmann.

Monster
Her mistenker jeg at refrenget er det eneste som har vært ferdig. Det har skikkelig “drive”, mens resten er lett å glemme, og overøst med trommemaskin-lyder. “Monster” skal liksom være den nye “Thriller”, og jeg tror det er den eneste grunnen til at den er med på albumet. Sist Jackson prøvde å modernisere “Thriller” med sangen “Threatened”, var resultatet mye bedre enn det her. Jeg hadde mye større forventninger til et samarbeid mellom Michael Jackson og 50 Cent – som er albumets “gjesterapper”. Han innrømmet nylig, at han aldri var i samme studio som Jackson, og resultatet er en sang med lite kreativitet og mer generisk preg. Den høres ut som en blanding av rester. Litt som en dårlig omelett.

Best Of Joy
Så kjedelig ballade at jeg lurer på om den er delvis sunget i søvne. Dette må da være skrapet sammen av nesten ingenting. “I am for ever” går refrenget, som samtidig flørter med det triste faktum, at han dessverre ikke var for evig. Har Sony bevisst brukt sanger som flørter med hans død? (Noe neste spor også gjør). Kun tre minutter lang. Ikke noe å bry seg om.

Breaking News
Jeg har ikke forandret meningen siden sist jeg omtalte låta. Nå virker det Sony har pusset den opp enda mer. Fortsatt høres det ut som en kinesisk piratkopi av “Tabloid Junkie”. Produksjonen høres fattigslig ut, der noen lyder høres ut som de er tatt rett ut av en gammel Nintendo. Siden det allerede er bekreftet at det er flere enn bare Michael som synger på låta, er det vel trygt å si at det er noe fryktelig kunstig ved hele sangen. Synge om seg selv i tredje person, overøst med lydeffekter. Jeg er neppe den eneste som syns noe høres galt ut her.

Another Day
Den høres ut som en kjempe tramper ned dansegulvet med tunge steg og braker løs. En rusten dur, drevet av gitar og Michaels “machostemme”. Et spennende samarbeid med Lenny Kravitz, som også bidrar med sin egen hasj-stemme. Den uteble fra albumet Invincible, men har nå blitt en kraftballade med moderne grep. Korte og minemalistiske “pustepauser” skaper en litt rar struktur i låta, før Michael henter den inn igjen og skaper opplevelsen av lettelse, hver gang. “Another Day” skiller seg ut fra Jacksons tidligere rockeballader som “Give In To Me” og “Dirty Diana”, mest på grunn av den spesielle strukturen. Melodien henger kanskje ikke så godt sammen, og bærer preg av å være litt uferdig og kanskje litt ensidig. Men absolutt spennende å lytte på, og en av de mer unike sporene på plata.

Behind The Mask
Platas beste spor er denne danseperlen. En kjapp låt med en genial blanding av det gamle og nye. Rytmen drives av elektroniske lydeffekter, melodien av akustisk saksofon, som deretter tar av i en forrykende solo. Jeg har lenge lurt på hvordan saksofon hadde vært i en MJ-låt, og her fant han virkelig bruken for det. Opprinnelig laget av japanske Yellow Magic Orchestra i 1979, og vært spilt av kjente artister som Eric Clapton og fler. Michael Jackson har gitt den et realt ansiktsløft, og den myteomspunnede og kontroversielle sangen, er nå en av hans desidert beste låter noen gang. “Who do you looove?”

Much Too Soon
En country-ballade med munnspill og strykere. Etter et svært hektisk og elektronisk lydbilde på resten av albumet, passer denne godt som avslutning. En rolig og trommeløs sang, om følelsen av å bli avvist. Michaels stemme og sangferdighet kommer tydelig fram, mens han synger “Ta bort bort denne endesløse smerten, ta bort ensomheten fra min sjel”. Den ble opprinnelig ble laget for Thriller, og en yngre Michael med sin litt sårbare og ungdommelige stemme, styrker karakteren rundt temaet i balladen.

Denne samleboksen beviser hvorfor han har en helt egen plass i filmhistorien. “Michael Jackson´s Vision” inneholder alle musikkvideoene til Kongen Av Pop.

Man kan ikke sette fingern på mye, når det er snakk om en komplett samling filmverk til en pioner av en spesiell form for filmkunst. På egen hånd sørget Michael Jackson for at sjangeren ble en vital del av musikkindustrien. Grunnen til at det finnes egne tv-kanaler som kun spiller musikkvideoer i dag, er fordi Michael gjennom hele livet tok mediumet til nye høyder.

Det nytter ikke å snakke om hvem som vil toppe han. Selv eksperter mener det er umulig. Vision blir umiddelbart en utdannelse i musikkvideo. Den dokumenterer mediumets utvikling fra en kjedelig start, som “She´s Out Of My Life” – ja selv Michael var ikke perfekt ved første forsøk – til gjennombruddsvideoen “Thriller”.

Men hans aller beste filmer som “Bad”, regissert av Martin Scorsese, viser at han også hadde en dyktig skuespiller i magen. Med et helt eget kroppspråk, som sannsynligvis stammer fra et liv på scenen, hvor han allerede som femåring måtte lære seg å kommunisere med publikum på avstand, gjennom bevegelser.

Andre høydepunkter er “The Way You Make Me Feel”, “Remember The Time”, “Who Is It”, “Earth Song” og utgitt for første gang; den orginale fullversjonen av både “You Rock My World” og “Can You Feel It” – som alle demonstrerer historiefortelling gjennom kortfilm, smeltet sammen med musikk og dans. Kreativiteten er sjokkerende variert og nyskapende fra start til slutt – Fire og en halv time – til dere som planlegger en maratonkveld!

Men hva er nytt?
Det sprøe er at noen fans kommer til å kjøpe denne boksen, bare for å ha den eneste nye videoen “One More Chance”, som forresten ikke er særlig mye å skryte av. Men poenget med samleboksen er nettopp det. Før måtte man kjøpe minst fem forskjellige dvd-filmer for å se alle musikkvideoene hans. Det slipper man nå.

Dermed blir det både en økonomisk gevinst å kjøpe denne til 270 kroner, og et lettere produkt å henvende seg til til, istedenfor å måtte rote frem “den riktige filmen” i hylla. Her har du alt i en boks. Selv om det er noen få ting som er utelatt, for eksempel promovideoen for HIStory med “the army of love” som MJ kalte det, og den kjente videokollasjen “Brace Yourself”.

Det lille den mangler er nesten urettferdig å bruke som kritikk. Filmen Captain EO hadde selvfølgelig vært hyggelig. Men den er en attraksjon på Disneyland, og har aldri vært utgitt. Skulle den vært med, burde nesten 40 minutter lange “Ghosts” være inkludert også. Og da hadde fansen spurt “hvor er Moonwalker og The Wiz?“. Da hadde vi snakket om et helt annet type produkt. Vision har musikkvideoene, som i de fleste tilfeller har spilletid på langt under 10 minutter. Da mangler kun “Whatzupwitu” med Eddie Murphy, fra 1993. Men den tilhører Universal, og dette er en utgivelse fra Sony.

Historisk samleboks
Jeg trodde jeg kunne spole grovt igjennom for å se an kvaliteten på disse “forbedrede” videoene, men det gikk ikke. Når man først har begynt å se en video til Michael Jackson, sitter man klistret til skjermen og må se resten. Dette er faktisk 30 års filmhistorie som hele verden har vokst opp til. Sony hevder de har forbedret kvaliteten på videoene, men sammenlignet med de eldre dvd-utgivelsene til Jackson, merket jeg liten forskjell. (Følg med på siden for å se en sammenligning senere.)

Boksen blinker like mye som sokkene til MJ, og er et gjennomført samleobjekt for enhver fan. Preget av hologrammer fra hans musikkvideoer på forsiden, med en forgyllet kontur av Jackson i hans patenterte dansemanøver fra Smooth Criminal, er det ingen tvil om hva den inneholder. Er du av typen som liker film og musikk, og har den obligatoriske Gudfaren trilogien, Ringenes Herre og Star Wars i hylla, så hører “Michael Jackson´s Vision” til i samlingen din. Har du alle de gamle dvd-filmene til Jackson er det lite å hente her. Men siden det ikke finnes noen lignende samlepakke, er Vision velkommen som den aller første. Terningkast 6.

Katherine Jackson lover vi skal bli kjent med Popkongen på en måte vi aldri kjente han før i hennes nye bok “Never Can Say Goodbye”. Dessverre virker kjendisbarnmoren mer på utsiden av livet hans enn noe annet.

Les hele saken…

Moonwalker slippes på bluray i norske butikker mot slutten av måneden. Maken til hastverksarbeid skal man lete lenge etter.

Har du filmen på DVD er det lite å vinne på dette kjøpet. Det er den totale mangel på bonusmateriale, som gjør utgivelsen kjedelig, når den kunne ha vært et spennende samlerobjekt

Når en gammel film gis ut på bluray, er det en selvfølge at kvaliteten er bedre, men også at den byr på noe mer. Bluray-filmer koster mye mer penger enn DVD, og det er vanlig og tilføye ny verdi til utgivelsen, for at folk skal ha en grunn til å kjøpe den. Det eneste som følger med ved siden av filmen, er kinoreklamen. Sånn som ingen gidder å se på.

Slik den burde vært Les hele saken…

Neverland Lost er en bok med 68 bilder av Michaels private gjenstander. Fotograf Henry Leutwyler forteller en historie om Jackson uten å si ett eneste ord.

Har du gått glipp av utstillingen av Michael Jacksons private eiendeler, eller bare vil stirre på den berømte hansken hans i evigheter, er dette boken for deg. Hansker, jakker, skjorter, bukser og sko dekket i krystaller er alle avbildet her. Detaljene er så skarpt gjengitt i meget godt trykk, at man enkelt ser forbi de glittrende krystallene.

På skoene fra Triumph-turneen, ser du riper i skinnet, merker etter krystaller som har fallt av, og de nedslittene lærsålene som Michael har snurret uendelige antall ganger på. Dette er bilder som forteller oss om et eventyr som er avsluttet. Leutwylers kunstneriske uttrykk består i nærbilder av gjenstandene. For eksempel et utsnitt av de mange jakkene til Jackson, hvor du bare ser skulderen. Men til gjengjeld forstår man hvilket ekstremt øye for detalj og håndarbeid som ligger bak. Dermed blir ikke bare jakkene kule plagg, men noe som forteller hvem Michael Jackson var, og hvordan han tenkte.

Tvinger tanker fram
Neverland Lost: A Portrait of Michael Jackson, er en ganske tynn bok, og kan skummes gjennom på en halvtime. Men kvaliteten på det fotografiske arbeidet er så høy, at du kan stirre i timesvis på ett bilde. Du kan faktisk telle hvor mange krystaller det er på klærne hans. Men boken byr på annet enn tøy også. Bilder av den praktfulle tronen til Jackson, i gull og rød fløyel, blir heller triste syn, når den står blant pappesker og blå presenning i et lager.

Boken oppfordrer leseren, eller rettere sagt; seeren – til å reflektere. Hvis du tar deg tid til det, er det mye du kan lære om Jackson. Noen bilder er derimot litt kjedelige, av ting som porselensengler, som alle har på juletrærne sine, eller har sett hos bestemoren sin, og forskjellige Disney-figurer. Det står heller ingenting i boken, så Leutwyler er tydeligvis en av de fotografene som vil la bildene tale for seg. Men noen bildetekster kunne vært nyttig.

Bildeboken er et resultat av to dagers fotografering på lageret til Juliens Auctionhouse i Los Angeles. Fans av Popkongen vil sannsynligvis ønske at den var litt lengre, men inntrykket til boken blir ikke svekket av dette. Terningkast fem.

Henry Leutwyler er en fotograf basert i New York, og har vunnet priser fra blant annet “Art directors club of New York” og “Society of Publication Designers”. Han er født i Sveits, og har jobbet for blant annet Oprah Winfrey, italienske Vogue, New York Times Magazine og fler. Neverland Lost trykkes i Tyskland og gis ut av forlaget Steidl.