Michael Jackson Norge

Tar jeg ikke feil er dette Norges første anmeldelse av den nye plata.

Michael beviser etter sin død at han fortsatt var nyskapende i den siste musikken han jobbet med. Det er ikke like bra som hans ekte album, men byr på en håndfull fantastiske låter.

“Michael” har en av tiårets kuleste danselåter, den nyeste rockeballaden vi vil høre flere ganger, samt en av de mest spennende og harmoniske duettene han har gjort. Albumet skiller seg ut med mer “økologisk” lyd, enn electronica-flørten “Invincible” fra 2001. Større bruk av ekte akustiske instrumenter, er noe de fleste sannsynligvis vil like.

I flere låter på det nye albumet, gjenkjenner man Popkongen umiddelbart. Disse er også de beste. Albumet lykkes i variasjon, med et bredt spekter av instrumenter og stiler. Minst fire knallgode låter, har det “magiske preget” som bare Michael Jackson kunne lage.

Noen sanger høres derimot uferdige ut, med fraværende melodi og overbruk av elektriske trommeeffekter. Jeg vet at Sony sitter på en gullgruve av enda bedre sanger enn disse, og mistenker at de holder tilbake litt, for å spre dem utover de framtidige utgivelsene av Michaels uhørte musikk. Fortvil ikke, albumet er godt nok til å tilfredsstille fans med helt nytt materiale ulikt noe Jackson har laget før.

Det er mulig at Michaels stemme forandret seg og modnet i de ni årene etter hans forrige album “Invincible”. Men etter å hørt på Jackson nesten hver dag i ti år, må jeg ærlig innrømme at jeg ikke gjenkjenner stemmen hans i låtene “Monster”, “Breaking News” og “Keep Your Head Up”. Jeg skal ikke spekulere i hvorvidt det er han eller ikke. Men det er et såpass kontroversielt tema at to av produsentene av disse låtene må forklare seg selv på Oprah i neste uke.

Her er de ti sangene

Sony har tenkt smart ved å ikke fylle albumet til maks kapasitet, noe Michael begynte med på “Dangerous”. Husk at verdens mest solgte album “Thriller” bare hadde ni låter. Her har Sony valgt ut ti låter, og man skulle tro det  forsterket helhetsinntrykket, men dessverre så kunne flere av dem vært droppet.  Under har jeg anmeldt hver enkelt sang for seg, og albumets totalkarakter, terningkast fire, er basert på gjennomsnittet.

Hold My Hand
Jeg lurer på om engler faktisk eksisterer, når Michael åpner albumet, med sin himmelske stemme i “Hold My Hand”. Hans første duett siden Scream (1995). Akon har perfeksjonert sangen til å bli en av Jacksons beste ballader, med melodiske vendinger, som gjør den spennende å høre på om og om igjen. Michael synger første halvdel, og Akon resten, før Michael avslutter sangen i A capella.  I dagesvis har jeg har jeg nynnet på “Nothing can come between us if you just…”.

Hollywood Tonight
Denne danselåten starter litt som “Who Is It”, innledet med gregoriansk kor, og  handler om illusjonen av suksess i Hollywood. Michael beatboxer i bakgrunnen, gjennom hele sangen (muntlig tromming). Et artig konsept med elektriske trommer og gitar mot det muntlige, som uten tvil er MJ. Men jeg er ikke overbevist om at han synger hele sangen. Plutselig høres overraskende plystring og flere artige grep. Men etter å ha begynt veldig bra, dabber den av mot det litt ensidige.

Keep Your Head Up
Albumets gospelsang får det til å virke som Sony følger “oppskriften” fra tidligere album, uten å tenke på om den kanskje ikke er bra nok. Den minner litt om R. Kellys ballade “The Worlds Greatest”, bare mindre gjennomført. Melodien er grei, og hører man på den nok ganger så sittern, men ikke med det første. Kan ikke måle seg med “Will You Be There” eller “Man In The Mirror”.

The Way You Love Me
Demoen er allerede utgitt på “The Ultimate Collection” fra 2004. Nå har den fått et løft, med nye instrumenter som forsterker melodien. Vi får et innblikk i hvordan skaperevnen hans fungerte, med en helt ny og orginal intro, av Michael som dikterer i en båndopptaker hvordan sangen skal høres ut. Den lille poleringen låta har gjennomgått, forbedrer den et hakk, og gjør den lettere å nynne til. En mellom-tempo låt med en rytme som minner litt om “The Way You Make Me Feel” og lange vokaler alá “Earth Song”, med en litt overfladisk tekst om kjærlighet. Fans vil nok bry seg mer om denne enn den gjennomsnittlige nordmann.

Monster
Her mistenker jeg at refrenget er det eneste som har vært ferdig. Det har skikkelig “drive”, mens resten er lett å glemme, og overøst med trommemaskin-lyder. “Monster” skal liksom være den nye “Thriller”, og jeg tror det er den eneste grunnen til at den er med på albumet. Sist Jackson prøvde å modernisere “Thriller” med sangen “Threatened”, var resultatet mye bedre enn det her. Jeg hadde mye større forventninger til et samarbeid mellom Michael Jackson og 50 Cent – som er albumets “gjesterapper”. Han innrømmet nylig, at han aldri var i samme studio som Jackson, og resultatet er en sang med lite kreativitet og mer generisk preg. Den høres ut som en blanding av rester. Litt som en dårlig omelett.

Best Of Joy
Så kjedelig ballade at jeg lurer på om den er delvis sunget i søvne. Dette må da være skrapet sammen av nesten ingenting. “I am for ever” går refrenget, som samtidig flørter med det triste faktum, at han dessverre ikke var for evig. Har Sony bevisst brukt sanger som flørter med hans død? (Noe neste spor også gjør). Kun tre minutter lang. Ikke noe å bry seg om.

Breaking News
Jeg har ikke forandret meningen siden sist jeg omtalte låta. Nå virker det Sony har pusset den opp enda mer. Fortsatt høres det ut som en kinesisk piratkopi av “Tabloid Junkie”. Produksjonen høres fattigslig ut, der noen lyder høres ut som de er tatt rett ut av en gammel Nintendo. Siden det allerede er bekreftet at det er flere enn bare Michael som synger på låta, er det vel trygt å si at det er noe fryktelig kunstig ved hele sangen. Synge om seg selv i tredje person, overøst med lydeffekter. Jeg er neppe den eneste som syns noe høres galt ut her.

Another Day
Den høres ut som en kjempe tramper ned dansegulvet med tunge steg og braker løs. En rusten dur, drevet av gitar og Michaels “machostemme”. Et spennende samarbeid med Lenny Kravitz, som også bidrar med sin egen hasj-stemme. Den uteble fra albumet Invincible, men har nå blitt en kraftballade med moderne grep. Korte og minemalistiske “pustepauser” skaper en litt rar struktur i låta, før Michael henter den inn igjen og skaper opplevelsen av lettelse, hver gang. “Another Day” skiller seg ut fra Jacksons tidligere rockeballader som “Give In To Me” og “Dirty Diana”, mest på grunn av den spesielle strukturen. Melodien henger kanskje ikke så godt sammen, og bærer preg av å være litt uferdig og kanskje litt ensidig. Men absolutt spennende å lytte på, og en av de mer unike sporene på plata.

Behind The Mask
Platas beste spor er denne danseperlen. En kjapp låt med en genial blanding av det gamle og nye. Rytmen drives av elektroniske lydeffekter, melodien av akustisk saksofon, som deretter tar av i en forrykende solo. Jeg har lenge lurt på hvordan saksofon hadde vært i en MJ-låt, og her fant han virkelig bruken for det. Opprinnelig laget av japanske Yellow Magic Orchestra i 1979, og vært spilt av kjente artister som Eric Clapton og fler. Michael Jackson har gitt den et realt ansiktsløft, og den myteomspunnede og kontroversielle sangen, er nå en av hans desidert beste låter noen gang. “Who do you looove?”

Much Too Soon
En country-ballade med munnspill og strykere. Etter et svært hektisk og elektronisk lydbilde på resten av albumet, passer denne godt som avslutning. En rolig og trommeløs sang, om følelsen av å bli avvist. Michaels stemme og sangferdighet kommer tydelig fram, mens han synger “Ta bort bort denne endesløse smerten, ta bort ensomheten fra min sjel”. Den ble opprinnelig ble laget for Thriller, og en yngre Michael med sin litt sårbare og ungdommelige stemme, styrker karakteren rundt temaet i balladen.